Arvbarhet

Når vi registrerer ulike egenskaper, ser vi at ulike dyr presterer ulikt. Vi avdekker variasjon – altså fenotypisk variasjon. Utfordringen er å finne ut hvor mye av denne variasjonen som skyldes genene og hvor mye som skyldes miljøet. Når vi avler dyr, er vi nemlig interessert i å finne de beste genene og sørge for at de bringes videre til neste generasjon.

Selv om vi gjør miljøet dyrene lever i mest mulig likt og justerer for kjente miljøfaktorer (som hvilken besetning dyret har vokst opp i), vil det for de fleste egenskaper fortsatt være ukjente miljøfaktorer som bestemmer det meste av forskjellene mellom dyr. Så selv om et dyr for eksempel når 100 kg ved 150 dager og et annet ved 140, kan vi ikke si sikkert hvilket av disse to dyrene som har de beste genene for tilvekst. Men, basert på de registrerte fenotypene (faktisk antall dager for å nå 100 kg) som er samlet inn, samt kjennskap til slektskapsforholdene mellom dyrene, går det an ved hjelp av avlsteorien å beregne hvor stor andel av den totale fenotypiske variasjonen som skyldes arv og hvor mye som skyldes miljø. Dette gir oss muligheten til å finne de dyrene som har gener som gjør dem i stand til å vokse raskere. Og nettopp de dyrene ønsker vi å bruke som foreldre til neste generasjon. Dermed vil vi få griser som i dette tilfellet vokser litt raskere for hver generasjon – gitt at miljøet ikke blir dårligere.

Den andelen av variasjonen som skyldes genene sett i forhold til den totale variasjonen for en egenskap, betegner vi som egenskapens arvbarhet (h2). Arvbarheten varierer mellom 0 (all variasjon kommer av miljøet) og 1 (all variasjon kommer av genene). Tabellen under uttrykker arvbarheten for noen viktige egenskaper i svineavlen.

Som tabellen viser er kjøttprosent mer arvelig enn kullstørrelse. Det gjør at vi enklere kan få rask framgang for kjøttprosent. For kullstørrelse er det vanskeligere å få en genetisk framgang, da denne egenskapen er lite arvelig. Husk også at det er en negativ sammenheng mellom flere egenskaper som kullstørrelse og tilvekst. Framgang for begge egenskapene samtidig blir ekstra komplisert, men ikke umulig.

Sammenheng mellom egenskaper

Registrerer vi to egenskaper samtidig for en rekke med dyr, vil vi kunne oppleve at egenskapene ikke opptrer uavhengig av hverandre – de samvarierer.

For eksempel vil dyr som tidlig når en vekt på 100 kg, i gjennomsnitt ha lavere fôrforbruk enn dyr med høy alder v/100 kg. Denne samvariasjonen kaller vi en fenotypisk sammenheng. Den kan altså være påvirket av både gener og felles miljø. På samme måte som vi for en enkeltegenskap kan splitte opp den fenotypiske variasjonen i genetisk og miljømessig variasjon, kan vi splitte en fenotypisk sammenheng opp i genetiske sammenhenger og miljømessige sammenhenger. Sammenhengen mellom egenskaper kan være sterk eller svak.

At egenskaper henger sammen, gjør avlsarbeidet mer komplisert. Vi vil altså påvirke flere egenskaper enn de vi avler direkte på. Noe av grunnen til at vi har brede avlsmål (avler for mange egenskaper samtidig) er nettopp at flere egenskaper samvarierer. Ofte vil det også være slik at det er en uønsket sammenheng mellom egenskaper. Da blir avlsarbeidet enda mer komplisert. Men heldigvis er det sånn at vi kan få framgang for to egenskaper som har en uønsket sammenheng. Det tar bare lenger tid. For selv om det er en uønsket sammenheng er den sjelden fullstendig. Det vil derfor alltid være mulig å finne dyr som kan være gode for begge egenskapene, men jo sterkere uønsket sammenheng det er, jo vanskeligere blir det.

Hva påvirker et dyrs prestasjoner?

Mye påvirker et dyrs prestasjoner. Genene er kun én del. Ytre miljøfaktorer (her vist ved noen miljøeffekter) påvirker ofte et dyrs prestasjoner i langt større grad. For å finne de dyra med best gener, må vi samle informasjon både fra dyret selv og slektninger. På den måten finner vi også hvor mye miljøet påvirker og hvor mye genene bestemmer. Jo høyere arvbarheten er, jo enklere er det å forbedre egenskapen gjennom avl.